På flere av skolene i Groruddalen er andelen minoritetselever over 90%.
Jeg mener skolegrensene må flyttes for å forhindre for skjev fordeling mellom etnisk norske elever og elever med minoritetsbakgrunn.
Les mer i VG

Beste hilsen Jan B

I. Spennende tider!

a) Nominasjonsprosessen

Avisene skriver reportasjer om Oslo Arbeiderparti, og det skrives kommentarartikler. Ser man det utenfra, kunne man få inntrykk av at det er kamp på bare nevene i Oslo Arbeiderparti. Slik er det jo ikke. Det vet vi.

Kanskje er det slik at persondiskusjoner fører til ekstra mye oppmerksomhet. Kanskje er det ikke så rart heller: Mennesker interesserer seg (heldigvis) for hverandre.

Det skrives om “bikkjeslagsmål”, “fløykamp”, “høyre- og venstreside”, “ideologiske forskjeller” osv. Det er det ikke.

Det er nå partilagenes tid. De skal foreslå kandidater til bystyrelista innen 3. september 2010. Så skal nominasjonskomiteen sette seg ned og gå gjennom forslagene fra lagene. Vi skal ha en nominasjosnprosess i ryddige former, der vi viser respekt for hverandre, og hverandres synspunkter. Vi skal ha en nominasjonsprosess som er Oslo Arbeiderpartis prosess, ikke Dagbladets, Aftens eller Dagsavisens.

For dette er viktig: Vi skal velge de personene som skal avløse Høyre/Frp i rådhuset.

Hvor viktig det er, så vi i gårsdagens Aftenposten: Oslo Frps leder, Christian Tybring-Gjedde, avslutter en kronikk på følgende måte: “For vi tror ikke noe på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.”

For å bytte ut de som tenker slike tanker, har vi ikke tid til å krangle med oss selv.

Til alle som skulle være urolig for nominasjonsprosessen vil jeg si: Vær trygg på at Oslo Arbeiderparti og nominasjonskomiteen vil bidra til en ryddig nominasjonsprosess. Ingen beslutning er tatt før nominasjonskomiteen har en innstilling. Og den skal sendes til lagene først.

*b)Programprosessen *

En annen komite gjør en like viktig jobb: Den skal meisle ut den politikken som skal erstatte dagens mantra (hva nå det er) i rådhuset. Programkomiteen har 15 medlemmer og ledes av Jan Bøhler. Alt ligger til rette for at vi får et godt og konkret program som viser vei for menneskene og byen. Men vi er avhengig av partilagene for å få gode ideer og tanker rundt vår politikk. Fristen for å komme med innspill til programkomiteen er 15. september. Brev til lagene er sendt.

II. 100 år!

Fredag 24. september 2010 har Jens og Jan navnedag. Fredag 24. september fyller Oslo Arbeiderparti 100 år. Det kalles god planlegging! Det blir jubileumsfest i Samfunnssalen, Arbeidersamfunnets plass 1, kl. 18.00 med egen jubileumsforestilling. Det serveres mat og drikke. Det er gratis! Invitasjonen går ut i dag til alle medlemmer. Svar utbedes innen 14. september 2010 til oslo@dna.no/ 24 14 41 50

Jubileumsboka ”Den lange veien. Oslo Arbeiderparti 1910 – 2010. Om menneskene, byen og politikken.”, skrevet av Thor Viksveen, lanseres i forkant av jubileumsdagen, og det vil være muligheter for å kjøpe denne til medlemspris på 100-årsdagen.

III. Ung i AP

87 personer møtte fram i Folkets Hus lørdag den 21. august for høre Jonas Gahr Støre, Truls Wickholm og Tonje Brenna snakke om hvorfor de var med i Arbeiderpartiet, og hva man kan få til som medlem. Ideen er å få enda flere unge inn i partiet vårt, og på den måten bli et enda mer aktivt parti.

IV. Valgkamp i Sverige – og for Sverige!

17. – 20. september reiser vi for å drive valgkamp for de svenske sosialdemokratene i Gøteborg. Helga før er det valgkamp for sosialdemokratene i Stockholm. Vil du være med, meld deg til partikontoret i dag!

Oslo Arbeidersamfunn driver valgkamp for vårt svenske søsterparti i morgen, lørdag den 28. august, på Karl Johans gate (krysset mellom Karl Johans gate og Roald Amundsens gate). Møt opp og bidra!

V. Ett år til valget

Lørdag 11. september er det ett år til valget. Da har partikontoret utfordret alle bydelspartier til å ha en utadvendt aktivitet. Vi vil ha minst ett arrangement i hver bydel. Fokus er på kommunevalget om et år, og på verving. Den som verver flest denne dagen får en premie. Mer informasjon kommer.

VI. Denne helga

Lørdag den 28. august er det torgdager på Haugenstua. Stovner Arbeiderparti, og partilagene i bydelen, vil være der fra kl. 13.00. De skal være synlige, snakke med folk og invitere til innspill til bydelsprogrammet som Stovner Arbeiderparti skal lage.

Gamle Oslo Arbeiderparti treffer vi på Grønland Torg i morgen. Da er det internasjonal torgdag. Møt opp hvis du kan.

Og som nevnt ovenfor: Oslo Arbeidersamfunn er på Karl Johan!

VII. God lørdag – og helg!

Vi har begynt på en aktiv og avgjørende høst. I morgen er det en aktiv lørdag. God lørdag – og helg!

Rune Tokle

partisekretær

– Å lykkes på rusfeltet handler om å sette mennesket i sentrum, sa helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen da hun åpnet landets første rusakuttmottak ved Oslo universitetssykehus.

Les mer på arbeiderpartiet.no

Det beste i livet er gratis, er det noe som heter. Gratis kjernetid er et eksempel på det, mener BU-leder Hans Christian Lillehagen i Gamle Oslo.

Les hele saken i Østkantavisa: http://www.ostkantavisa.no/nyheter/gratis-barnehage-i-bydel-gamle-oslo-1.5573651

21. september lanseres boka om Oslo Arbeiderparti i forbindelse med 100 års-jubileet i år. Selve jubileumsdagen er fredag 24. september. Boka har tittelen: “Den lange veien. Om menneskene byen og politikken”.

Forfatter av jubileumsboka er journalist og redaktør Thor Viksveen. Han har mange tiårs fartstid i norsk presse, og ikke minst innenfor arbeiderpressen. Viksveen står til disposisjon for laga etter lanseringen 21. september og kåserer gjerne om Oslo-partiets historie på et medlemsmøte. Da vil også boka kunne bli kjøpt til en svært fordelaktig medlemspris.

Ta direkte kontakt med Viksveen enten på thor.viksveen@dna.no eller på mobil 90 87 13 68, hvis dere ønsker at han skal komme til dere.

Sladder er livets krydder, og når en god venn kveld fortalte om en video som gjorde narr av Ap’s kandidat Trond Jensrud ble jeg straks interessert når jeg fikk vite at videoen hadde sirkulerte i Høyres Hus lenge før den kom på Internett. Videoen var laget av en Aksel i den leiren, ble jeg fortalt.

Jeg kjente til videoen fra tidligere, jeg syntes den var morsom og hadde en punchline. God humor bygger som kjent på et element av sannhet. Sint ble jeg derimot fordi jeg også husker artikkelen i VG som ledet meg til YouTube: "Lattervideo forsurer valgkamp i Oslo". Påfallende var hvordan profilerte partimedlemmer gikk hardt ut og krevde at de som laget videoen sto fram og det var åpenbart at de mente det måtte være andre Ap-folk.

Mitt Arbeiderparti har flere problemer i denne saken. Og det sier jeg uten å vite om Aksel som angivelig skal ha laget videoen er den samme Aksel Fridstrøm fra Unge Høyre som i artikkelen ber om å bli trodd når han sier videoen ikke er laget i Ap.

Raskt peker vi på hverandre. Kunstige merkelapper blir holdt i livet av folk som finner det formålstjenelig: Spesielt tenker jeg på den latterlige forestillingen om venstre- og høyresiden i Oslo Arbeiderparti. Jeg kjenner lite til Libe Riber-Moens politikk de siste årene, men kvinnen fra Bøler jeg husker fra mine dager i AUF var superradikal. Korrekt, ja! Aldri høyreorientert. Trond Jensrud, 14-år, leder i fylkeslaget Buskerud AUF og senere stortingsmann hadde ikke hennes radikale brodd. Og uten at jeg kjenner til hans politikk de siste årene heller vil jeg tippe den er som hennes, konform og vel innenfor partiets hovedlinjer.

Begge er i dag godt gift, og noen vil hevde hun i større grad enn ham. Jeg har mine tvil om det. Er det ekteskapet med ungdomskjæresten som ble direktør som motiverer denne utidige skillelinjen?
Denne uken fortsatt de samme forestillingene i Dagsavisen, jeg er ikke imponert og forventer bedre. Enkelte som uttalte seg i VG i juni burde gå i seg selv og gi en uforbeholden unnskyldning. Hvem trenger fiender med venner som dette.

I verste fall, mens vi krangler ler Høyre hele veien til urnene.

Dette innlegget er skrevet av stortingsrepresentant Håkon Haugli og ble første gang publisert i Aftenposten Aften 17. august 2010.

Kommuneøkonomi. I et innlegg 28. juni innrømmer Oslos finansbyråd Kristin Vinje at Oslo var blant vinnerne da kommunens inntektssystem ble endret av Stortinget i juni.

Økningen innebærer at kommunen kan yte flere og bedre tjenester til innbyggerne. Om det borgerlige bystyreflertallet vil, kan det gi flere barnehage- og sykehjemsplasser, en bedre skole, et styrket barnevern, flere svømmebasseng, eller bedre og billigere kollektivtransport. Regjeringens opplegg innebærer at kommunene totalt får mellom fire og fem milliarder mer i samlede inntekter neste år. I 2011 vil finansbyråd Vinje disponere ca. 600 kr. mer pr innbygger enn i 2010. I perioden 2005-10 er kommunenes økonomi styrket med 41 milliarder. Oslo har hvert år fått sin andel av denne økningen.

Vinje peker på Oslos levekårsforskjeller i sitt innlegg. Det er riktig at Oslo har landets største forskjeller i levekår, og det er gledelig at en representant for byrådet er opptatt av dette, for viljen til å gripe fatt i utfordringen har hittil vært liten. Når finansbyråden med henvisning til levekår hevder at regjeringen ikke ser Oslos særlige utfordringer, tar hun imidlertid feil. Det nye inntektssystemet fanger opp ulikheter i levekår i større grad enn tidligere. Det tjener Oslo på, det samme gjør en del småkommuner.

Dessverre er Vinje lite opptatt av hva inntektsøkningen betyr for Oslos innbyggere. Hun bruker sitt innlegg til å kritisere strukturen i kommuneøkonomien. Det hun omtaler som ”systemendringen” innebærer en endring i skattefordeling, dvs. at kommuner med høye skatteinntekter yter noe mer. Det er visst nødvendig å minne om endringene ikke rokker ved at skattesterke Oslo har langt mer til disposisjon enn gjennomsnittskommunen.

For Arbeiderpartiet er det et mål at folk kan få likeverdige velferdstjenester i hele landet. Konsekvensen av Vinjes syn på skattefordeling, vil være stadig større forskjeller i velferdstilbudet fra kommune til kommune. Omsorgen for barnevernsbarn eller pleietrengende eldre vil f.eks. være avhengig av skatteevnen til kommunens øvrige innbyggere.
Det er en ærlig sak at Høyre er i mot en mer rettferdig fordeling av skatteinntekter, men det er trist at finansbyråden gir et unøyaktig bilde av Oslos situasjon og er så lite opptatt av hva økte inntekter kan bety for Oslos innbyggere.

Da kommunalminister Liv Signe Navarsete i vinter gjennomførte sine motmaktmøter, protesterte byrådet i Oslo mot ordbruken og mente statsråden opptrådte ”uverdig”. Når byrådslederen på Twitter nå bruker ordet ”Oslohat” om Regjeringens politikk og finansbyråden påstår nå kommunalministeren ”rakker ned på Oslo”, tar de både feil og legger seg samtidig på et debattnivå som ikke er konstruktivt. Oslo er tjent med at byens politikere evner å samarbeide på tvers av politiske skillelinjer og forvaltningsnivåer. Dessverre virker byrådet mer opptatt av å rendyrke partipolitiske skillelinjer enn av å fremme samarbeid og gi et sannferdig bilde av Oslos økonomiske situasjon.

Håkon Haugli, stortingsrepresentant, Oslo Arbeiderparti

Dette innlegget er skrevet av Håkon Haugli og var første gang publisert i Dagsavisen 30. juli 2010.

Det har falt enkelte tungt for brystet at Utdanningsdirektoratet mener det er naturlig at barnehage- og skolebarn får høre om andre samlivsformer enn kjernefamilien. Grensen for hva barn kan tåle går angivelig ved eventyret om en prins som forelsker seg i en annen prins.

I et innlegg med overskriften ”Prinsen som får prinsen” advarer Høyres Torbjørn Røe Isaksen 5. juli mot homoeventyr som kan ”rive ned bildet av den heterofile kjernefamilien”. Selv om enkelte prinser forelsker seg i prinser, er prinsen og prinsessen en ”mer vanlig kombinasjon” påpeker han og minner om at homofile er i minoritet. Det har han rett i. Men det er ingen grunn til å bekymre seg for at et enslig eventyr om to prinser som blir glad i hverandre skal rokke ved grunnlaget for kjernefamilien.

Det er nødvendig å minne Røe Isaksen og andre bekymrede kritikere om at barnehagebarn gjennom generasjoner har hørt eventyr om troll som blir lurt av Askeladden til å skjære hull i magen eller som stanges i hjel av bukkene bruse. De har hørt om piken med svovelstikkene som fryser i hjel og om keiseren uten klær. Og de er blitt kjent med Snehvit som bor sammen med syv dverger og med familien Duck som ikke bruker bukser. Det er ikke ”vanlige kombinasjoner” det blir gode historier av. Og selv om eventyrene både kan være merkelige, voldsomme og av enkelte kanskje oppfattes som usømmelige, har de dramatiske konsekvensene uteblitt.

Det aktuelle og omstridte eventyret «Konge og konge» handler om en dronning som vil at hennes sønn skal gifte seg med en prinsesse slik at hun kan trekke seg tilbake. Hun arrangerer møter med flere prinsesser fra fjerne steder, men prinsen faller ikke for noen av dem. Til slutt blir han imidlertid forelsket i broren til en av prinsessene. De to gifter seg og blir konger.

Denne harmløse historien representerer ikke noe generaloppgjør med ”heteronormativiteten” slik Røe Isaksen antyder, men den synliggjør en del av det menneskelige mangfoldet på en positiv og oppfinnsom måte. Den er et supplement og ingen erstatning for de mange, mange historiene om prinser og prinsesser som blir forelsket i hverandre. Og for noen barn vil dette være et spesielt viktig eventyr, fordi de – i motsetning til i andre eventyr – kan kjenne seg igjen i det.

Det mest bemerkelsesverdige med homoeventyret er ikke eventyret i seg selv, men reaksjonene. For som barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken har påpekt reagerer ingen på at Rødhettes bestemor blir spist av ulven, men det blir oppstandelse når prinsen får prinsen. Om man tror at et homoeventyr i barnehagen baner veien for ”angrep på kjerneinstitusjoner som familie og ekteskap”, har man for liten selvtillit på disse institusjonenes vegne. I tillegg undervurder man barnehagebarn. Det er det ingen grunn til. For når barn håndterer troll som sprekker, ulver som spiser bestemødre og bukseløse ender i matrosuniform, greier de også å forholde seg til en forelsket prins eller to.

Håkon Haugli

Dette innlegget er skrevet av Håkon Haugli og ble første gang publisert i Aftenposten 28. juli 2010.

Forskeren Eva Benedicte D. Norman bringer i A-magasinet 16. juli noe nytt inn i debatten om utflytting av statlige arbeidsplasser: Hennes forskning viser at lokalt privat næringsliv kan tape kampen om kvalifisert arbeidskraft når kunnskapsintensive virksomheter flyttes til mindre steder. Om hun har rett, er effekten av utflytting nøyaktig den motsatte av det man ønsket seg: Ringvirkningene for lokalmiljøet er negative. Uflytting av statlige arbeidsplasser er et uegnet distriktspolitisk virkemiddel.

Regjeringen Bondevik gjennomførte i perioden fra 2002 en omfattende utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Om lag 1.000 arbeidstakere ble direkte berørt. Mellom 75 og 90 % av de ansatte sluttet, med de omkostningene det medførte for dem og deres familier. Fasiten viser i tillegg at viktige samfunnsfunksjoner ble svekket, og at de direkte kostnadene har vært store: Utflytting av åtte tilsyn kostet i alt 729 millioner kroner, altså om lag 700.000 pr. arbeidsplass. En rapport fra Asplan Viak fra 2009 fant også at det var små regionale virkninger, og at det ikke er grunnlag for å hevde at det er billigere å drive statlige tilsyn utenfor Oslo. De som advarte mot utflytting har fått rett på alle punkter.

Hilde Stordahls innlegg i Aftenposten 25. juli kan stå som eksempel på holdningen «ikke forstyrr meg med fakta når jeg vet at jeg har rett». Stordahl gir Norman følgende råd: ”forsk først, snakk siden”. Stordahls problem er imidlertid at hun ikke har annet å bringe inn i debatten enn troen på at hun har rett. ”Jeg tror norske små- og mellomstore byer vil blomstre hvis flere offentlige arbeidsplasser flyttes fra Oslo”, skriver hun, og stempler Normans forskning som ”flåsete synsing”. Det er en karakteristikk det er fristende å sende i retur.

En av Stordahls grunnleggende feilslutninger er påstanden om at folk helst vil ”flytte hjem” om de får mulighet. Det er feil. Nationens ferske distriktsbarometer gir et helt annet bilde: Ingen er så fornøyde med å bo der de bor som Oslofolk. Dersom økonomi og andre hensyn ikke la noen begrensninger, ville om lag halvparten av folk som bor på landsbygda og på tettsteder flyttet. Andelen i Oslo er mer enn ti prosent lavere. Folk bor ikke i Oslo fordi de ”må”, men fordi Oslo – til tross for sine utfordringer – er et godt sted å bo. Å dyrke myten om at folk helst vil flytte fra Oslo er uansett ikke noe konstruktivt bidrag i et distriktspolitisk ordskifte. Debatten bør heller handle om hvordan vi kan legge til rette for levekraftig virksomhet i hele landet og for at folk kan leve gode liv der de måtte ønske å bo – på landet eller i storbyen.

Håkon Haugli, stortingsrepresentant, Oslo Arbeiderparti

Dette innlegget er skrevet av Håkon Haugli og var første gang trykket i Nationen 27. juli 2010

Til tross for at distriktsbarometeret viser at folk i Oslo er de som er mest fornøyde med å bo akkurat slik de bor (63 % vil bo i storby), konkluderer Nationen 19. juli med at ”Fire av ti Oslo-folk vil flytte fra byen”. Mark Twain udødeliggjorde utsagnet om at det finnes løgn, forbannet løgn og statistikk. Det er en ærlig sak at Nationen har en politisk agenda, men avisens tolkning av spørreundersøkelsen om hvor folk helst vil bo – om økonomien og andre hensyn ikke satte noen begrensninger – er et eksempel på at statistikk kan brukes på en overbevisende måte til å gi et feilaktig inntrykk av virkeligheten. Forskningsleder Oddveig Storstad ved stiftelsen Bygdeforskning følger opp med en serie eksempler på holdningen «ikke forstyrr meg med fakta når jeg vet at jeg har rett».

For hva viser egentlig distriktsbarometeret?
Jo, det er riktig som Nationen rapporterer at 37 % av Oslo-folk heller vil bo i en mindre by, i tettbebygd strøk eller på et småbruk. Dette tallet kan problematiseres: Oppfatter folk som bor i rekkehus eller villaområder innenfor Oslos grenser at de bor i ”storby” eller i ”tettbebygd strøk”? Hovedproblemet er imidlertid noe annet: Dersom vi ser på hvordan folk som har besvart undersøkelsen bor i dag, viser det seg at Oslofolk er det som er klart mest fornøyde med å bo akkurat der de bor i dag: 63 % av respondentene i Oslo ønsker å bo i storby. Til sammenligning er det bare 52 % som er tilfredse på landsbygda og 48 % som trives på tettsteder. Nærmest Oslo-folk kommer folk i småbyene, der er 58 % fornøyde.

Og snur vi det rundt og ser på andelen som vil flytte, slik Nationen gjør med Oslo, viser det seg at ”mistrivselen” er størst på landsbygda og på tettsteder, der om lag halvparten ønsker å bo et annet sted. Når Nationen slår fast at ”Oslofolk” vil vekk, unnslår avisen samtidig at enda flere ”vil vekk” fra landsbygda, fra tettstedene og fra småbyene. Storstads konklusjon om at ”livet på landsbygda oppfattes som kvalitativt bedre enn livet i byen”, er det overhodet ikke dekning for i tallene. Bygdeforsker Storstads påstander er i beste fall uttrykk for ønsketekning.

I en kommentar til Nationens tall sier kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete at regjeringen gjennomfører en rekke tiltak slik at folk kan bosette seg ”der de vil”. Om tallene i undersøkelsen skulle danne grunnlag for politiske initiativ, måtte det tas initiativ til storstilt flytting i mange ulike retninger, også til storbyene. Nær halvparten av Norges befolkning ville vært på flyttefot, om de kunne bo akkurat der de ville. De siste årene har både flytteoverskuddet til de største kommunene og flytteunderskuddet i småkommunene minsket. Det er bra. Sterk sentralisering gagner verken Oslofolk eller folk i distriktskommuner. Men det er altså ikke lysten det står på.

Både Nationen og Navarsete bør se nærmere på distriktsbarometeret. Det viser det motsatte av det avisen og statsråden har gitt inntrykk av: Folk vil bo i storbyen. Det er heller ikke grunnlag for bygdeforsker Storstads konklusjon om at folk ”tvinges inn til byen”. Intervjuet med familien Waaktaar-Kahrs (som har flyttet fra Oslo til Vågå) viser at mye kan gjøres for å øke folks livskvalitet i storbyene. De omtaler blokka de flyttet fra i Oslo som ”dødens bygård”, etter en rekke ran og et drap. Om det er noe som ”tvinger” folk til å flytte, er det slike forhold. Oslo har landets største utfordringer knyttet til kriminalitet, rus, luftforurensning, trafikk og ulikheter i levekår. Å bejuble at folk flytter herfra fordi de opplever slike problemer, er ikke et konstruktivt bidrag til et distriktspolitisk ordskifte.

Dersom du bor på Grorud, i Gamle Oslo, på Stovner, i Bjerke eller på Søndre Nordstrand vil du nå få lettere tilgang på hjelp fra psykolog.

– En skikkelig gladsak, sier Håkon Haugli til Østkantavisa.
Les hele saken

Loven som forbyr kjøp av seksuelle tjenester trådte i kraft 1. januar 2009. Sammen med forbudene mot bordeller og hallikvirksomhet er loven et viktig redskap for å bekjempe prostitusjon og menneskehandel.

Sexkjøploven er også en normgivende lov som skal bidra til at færre menn kjøper sex og hindre nyrekruttering av prostituerte og e t viktig stoppskilt mot uønsket adferd fra menn. Loven stiller kjøperne av sex til ansvar, det er markedet som skaper behov for prostitusjon. Å kjøpe andre mennesker er uakseptabelt, det krenker likestilling og kvinners integritet.

En slik lov må virke langsiktig. Forutsetningen er at den håndheves skikkelig og at straffen svir.

Gutter og menn må se at det følger risiko med å kjøpe prostitusjon. Politikerne vedtar lover og setter strafferammen.

Politiet håndhever de ulike lovene som regulerer sexmarkedet.

Jeg vil først gi ros til Oslo-politiet og STOP-gruppa for systematisk og godt arbeid – både for å ta innemarkedet og sexkjøperne på gata. Våren 2009 forsvant store deler av de utenlandske prostituerte. Kjøpere i biler ble bøtelagt, leilighetsprostitusjon ble fjernet med utgangspunkt i forbudet mot bordeller.

Men både i fjor sommer og nå har nye prostituerte, trolig på sesongbasis, kommet inn i landet.

Da må politiet ta sexkundene. Det er for dårlig at bare 19 menn er tatt for sexkjøp.

Siden 2009 er det blitt over 170 flere ansatte i Oslo politidistrikt. Budsjettet er økt med 193 mill kroner.

Politiet har varslet en sommeroffensiv med økt tilstedeværelse og målrettet politiinnsats for å sørge for en trygg hovedstad.

Da må også sexkjøperne tas. Vi politikere må se om strafferammen bør økes. Kampen mot kjøp av sex handler ikke bare om ordensproblemer på Karl Johan. Det dreier seg om utnyttelse av jenter i klørne på kyniske og brutale menneskehandlere. Sexkjøperne bidrar til å opprettholde dette slaveriet.

Prostitusjon er nå en like stor inntekt for organiserte kriminelle som våpenhandel og narkotikasmugling.

Det skal vi ikke finne oss i !!

Marit Nybakk