 Datalagring?Datalagringsdirektivet går i korte trekk ut på å pålegge leverandører av telefonabonnement og internettilgang rutiner for å lagre visse data om kommunikasjonen hver enkelt kunde har med omverdenen.
Av Tomas Lægreid, sekretær i Universitetets Arbeiderpartilag. Datalagringsdirektivet ble sendt ut på høring i januar. Høringsfristen er 12. april 2010. Konsekvensene av selve direktivet, såvel som konsekvensene av å si nei til direktivet, har vakt debatt både om personvern, politiets etterforskningsmuligheter og EØS-avtalens fortsatte eksistens. 
Universitetets Arbeiderpartilag og Europagruppa i Internasjonalt Forum inviterer derfor til åpent debattmøte onsdag 17. februar kl 18.00 i Auditorium 4, Urbygningen på Universitetsplassen. Hovedinnleder: Utenriksminister Jonas Gahr Støre Lars-Henrik Paarup Michelsen – leder i Stopp Datalagringsdirektivet Professor Fredrik Sejersted – Senter for Europarett, UiO
Datalagringsdirektivet går i korte trekk ut på å pålegge leverandører av telefonabonnement og internettilgang rutiner for å lagre visse data om kommunikasjonen hver enkelt kunde har med omverdenen. De dataene som i tilfelle skal lagres, er hvem man har ringt eller sendt epost til, og tidspunktet for trafikken. Direktivet innebærer at slike data lagres i lengre tid enn selskapene gjør i dag. Etter direktivet må staten fastsette en lagringstid fra 6 til 24 måneder. Regjeringspartiene er uenige om hvorvidt direktivet skal innføres.
Formålet med direktivet er å harmonisere lovgivningen om lagring av slike data. Hensikten er å gi politiet et verktøy for å avdekke, etterforske og rettsforfølge alvorlig kriminalitet. Direktivet inneholder også bl.a. visse krav til informasjonssikkerhet hos tilbyder. Hver enkelt tilbyder skal lagre informasjonen om hvem som har hatt kontakt og tidspunktet. Disse dataene produseres når tilbyderne selv utfører sin tjeneste, og er derfor data de har tilgang til.
Direktivet overlater til nasjonale myndigheter å ta nærmere stilling til flere viktige spørsmål. Dette gjelder bl.a. spørsmålene om tilgang til og utlevering av dataene som lagres, lagringstiden, kostnader, hvem som skal føre tilsyn med ordningen og valg av teknologi for lagringen. EU skal selv evaluere direktivet høsten 2010, for å se om det har blitt gjennomført på en ønskelig måte og om det trengs endringer. Ett av Arbeiderpartiets argumenter for å gjennomføre direktivet er at det har som mål å gi en sikrere hverdag for individer og samfunnet i sin helhet. Alle data som registreres benevnes som historiske data, som kan søkes på etter godkjenning av myndighetene. Alle data som skal lagres er informasjonsdeler som ikke er behandlet, også kalt rådata. De har derfor ingen verdi før myndighetene godkjenner at de hentes fram og bearbeides av politiet. Alle rådataene som skal lagres finnes allerede i teleoperatørenes databaser, der de danner grunnlag for teleaktørenes fakturering av tjenester. Et annet argument for direktivet er at Norge har en samfunnsmessig forpliktelse til å bistå det internasjonale samfunn i bekjempelsen av kriminalitet. EU har allerede satt i system Datalagringsdirektivet, og for ikke å komme i utakt med en felles innsats mot kriminalitet over landegrensene, bør Norge innføre det.
Motstanderne av direktivet argumenterer dels med at det vil være et for stort inngrep i personvernet. Videre hevder motstanderne at tiltakene er forholdsvis lette å omgå, slik at kriminelle organisasjoner allerede fra starten av vil kunne beskytte seg mot dem. Resultatet blir ifølge motstanderne at nettoeffekten bare vil ramme vanlige lovlydige. De småkriminelle som kanskje fanges opp, mener motstanderne det er liten gevinst for samfunnet i å etterforske med disse metodene. Videre argumenterer motstanderne med risikoen for at dataene misbrukes eller selges ulovlig til f.eks. utpressere.
Lørdag 11. septemberMandag 13. septemberTirsdag 14. september
| ||||||||||||||||||||
Medlem
Kommentarer
Vi som er motstandere av direktivet har i høyeste grad andre argumenter enn at “det vil være et for stort inngrep i personvernet.”
Kjernen i denne saken at innbyggere i et fritt samfunn må ha en soleklar og uangripelig rett til å bevege seg på gaten, i skogen og ellers uten å skulle være sporbare i ettertid. Nøyaktig det samme må gjelde i den elektroniske sfæren. Hvem man snakker med i telefonen og når, hvem man utveksler e-post eller tekstmeldinger med, og hva man gjør på internett tilhører privatlivet.
I en rettsstat kan man ikke samle inn opplysninger om hva mennesker som ikke er mistenkt for noe foretar seg “i tilfelle” de skulle gjøre noe galt. Folks bevegelser og kontakter tilhører privatlivet. Et samfunn som ikke respekterer menneskers privatliv, underminerer tillitsforholdene i samfunnet med alt hva det vil føre til av tillitssvikt, mistro og etterhvert svekket respekt for lov og rett. For over tid vil mennesker reagere på å bli møtt med holdninger om at “vi må kontrollere dine bevegelser i tilfelle du skulle gjøre noe galt” med å miste sin respekt og lojalitet overfor det systemet som behandler dem slik. Det er ikke uten grunn at det sies at man bør være varsom med å ha stor tillit til de som mistror deg.
Først når noen er under konkret mistanke for noe kriminelt, bør det være legitimt å iverksette overvåkning/kommunikasjonskontroll. Det er i slike tilfeller en selvfølge at dette gjøres, og det vil da være helt tilsvarende spaning i den “fysiske” sfæren.
Jeg er selv medlem av Arbeiderpartiet, og etter min mening har partiet tatt et galt valg i forbindelse med Datalagringsdirektivet. Jeg vil derfor arbeide mot DLD og tilsvarende kontrolltiltak, uavhengig av hvordan det går i akkurat denne saken.
Et parti som skal være av folket og for folket, må stå i første rekke i forsvaret av rettsstaten.
Til slutt: Det hevdes ofte at lagring av trafikk- og lokasjonsdata ikke er overvåkning. Men det er det: Dersom makthaverne og makthavernes maktapparat kan komme til kunnskap om hva lovlydige borgere har foretatt seg, er disse borgerne utsatt for overvåkning. Denne er uforholdsmessig, fordi den rammer det overveldende flertall av mennesker som ikke er kriminelle. Er man ikke kriminell, så skal man i en demokratisk rettsstat ha rett til å bevege seg og ha kontakt med andre mennesker uten at dette skal kunne spores i ettertid.
Per Inge Østmoen